oppgave B, b)

Bølgene slår kraftig mot berget. Det er mørkt og regnet kjennes som piskeslag mot skinnet mitt i vinden. Jeg ser ut mot havet men ser ingen ting. Som en svart kappe som legges over et brett forsvant dagen. Klokken tikker. Jeg ser til alle kanter. Er det bare meg her?
En bølge slo så hardt at den rørte tuppen av skoen min. Jeg klamrer meg til stolpen, flytter meg lenger og lenger opp i fra vannet. Jeg ser ut mot havet igjen, leter etter et skimt av lys, noe som kan fortelle meg at det finns flere her. At jeg ikke er alene. Hendene mine rister i det jeg tar opp mobilen. Fortsatt ingen dekning! Jeg klarer klønete å riste den ned i lomma igjen..

Bussturen

Klokken er halv fire. En halvtime siden vi sluttet på skolen, 7 og en halv time siden vi startet. Jeg setter med ned, setet er varmt, og bussen starter å kjøre. Passerer byen i et rolig tempo og nyter stillheten. Plutselig brytes stillheten, to gamle damer setter seg bak meg. Jeg ser på alle husene vi passerer og prøver å finne stillheten igjen. Stillheten blir mindre og mindre og jeg knyter hendene sammen, stirrer ut av vinduet. De gamle damene sladrer om en annen persons liv. Selv om jeg er en fremmed vet jeg nå mye om denne personen. Jeg lener meg tilbake i setet, tar på meg hetta, stirrer intenst ut av vinduet igjen. Nei, bråket fortsetter. Jeg snur meg en gang mot de gamle damene, uten respons, og snur meg tilbake igjen. Blåstirrer ut av vinduet, med hendene knyttet sammen. Det var den bussturen.

Bordet fylt med blomster er nå tomt